Skammen av Bergljot Hobæk Haff lånte jeg på biblioteket for vel et år siden. Dessverre fikk jeg ikke begynt på den før jeg fikk purring. Dermed skulle det gå et helt år til neste gang jeg åpnet den, da som eier av et eget eksemplar.
Jeg er først og fremst imponert. Imponert over måten forfatteren vellykket har bygd opp historien. Det er originalt og velfungerende, Haff lader børsa og skyter blink, gang på gang på gang! Eneste jeg vil sette fingeren på er at teksten mangler litt driv her og der. Det er det som hindrer Skammen fra å ta seks stjerner, selv om det virkelig var like før…
Andre ord som dukker opp i forbindelse med denne boka er presisjon, kløkt og innsyn. Jeg hadde skyhøye forventninger, og den innfridde virkelig. Pangstart på det nye leseåret, hvor jeg som vanlig kommer til å prioritere kvalitet fremfor kvantitet.
Jeg er ingen krimfan. Da hører det jo også med at jeg ikke har lest veldig mye i denne sjangeren og er ganske forutinntatt. Men i mangel av noe annet må man nøye seg med sistevalget. Og slik ble det til at jeg og Anne Holt stiftet bekjentskap, en søndagsnatt i en fremmed seng åpnet jeg “Demonens død.”
”Det var på den tiden hun begynte å komme oftere. Om kvelden, like før jeg skulle legge meg. Hun satte seg ned og pratet. Alltid om hvor glad hun var i stillhet, om hvor godt det er bare å være alene. Pratet og ble aldri ferdig. Det hendte jeg sovnet, forsvant i små øyeblikk, men hun merket det ikke. Jeg våknet, hver gang med et lite rykk, av og til med en lyd fra strupen.”
